Hva er sosiale medier?

Sosiale medier  er et begrep det er litt vanskelig å få skikkelig tak på. De fleste definerer det ved å gi eksempler, og Facebook og Twitter er de vanligste eksemplene. Jeg tror begrepet er kommet til ved å kombinere medium i betydningen massemedium og sosial som en betegnelse på at vanlige mennesker (ikke profesjonelle) kan kommunisere.

Oxford English Dictionary definerer ‘social media’ som «Web sites and applications which enable users to create and share content or to participate in social networking». Den første forekomsten de har notert er fra 2004, da PR Newswire annonserte en konferanse om forretningsmuligheter i «blogging and social networking».

Her ser vi allerede en deling i to eller tre ulike sjangre:

  • produksjon og deling av «innhold»
  • blogging
  • sosial nettverksbygging

Blogging kan absolutt kalles produksjon og deling av innhold, men forskere har ofte funnet det nyttig å skille mellom blogging og innholdsdeling (content sharing). I en blogg skriver en (eller noen ganger flere) forfatter(e) om temaer han/hun er opptatt av, ofte fra privatlivet. Tekst er gjerne den viktigste modaliteten, men mange blogger har mange og fine bilder.

Innholdsdeling er et navn som oftere settes på nettsteder der en deler bilder, musikk, eller filmer, slik som for eksempel Flickr, YouTube eller Instagram. Noen deler materiale de har laget selv, det er den vanligste bruken av Flickr og Instagram. YouTube, derimot, er det svært vanlig å spre musikk og filmer som er kopiert fra CD-er, DVD-er eller fjernsyn. Nettsteder som Pinterest eller Delicious er laget for å spre nettsteder andre har laget.

Så har vi nettsamfunn, eller social nettwork sites, som er nettsteder der en kan pleie sitt sosiale nettverk. Danah Boyd og Nicole Ellison har definert et nettsamfunn som et nettsted hvor medlemmer kan

  1. opprette personlige profiler andre medlemmer kan se
  2. vedlikeholde lister over andre medlemmer de har en kontakt med
  3. studere sine kontakters lister over kontakter

Grensene mellom disse sjangrene er flytende. Nesten alle eksemplene jeg har gitt er nettsamfunn etter Boyd og Ellisons definisjon, men vennelistene er for eksempel mindre fremtredende på YouTube enn på Facebook.

Medier har egentlig alltid vært sosiale. Folk har alltid snakket om det de har lest i avisen, hørt på radioen og sett på kino. Vi har sett på fjernsyn sammen, og diskutert det vi har sett. Og alle har vel brukt telefon til å dele informasjon og opprettholde sine sosiale nettverk?

Det som oppsto på 2000-tallet var imidlertid nettsteder som, i likhet med aviser og fjernsyn var massemedier, samtidig som de lot hvem som helst delta i dialog. Massemedier sprer informasjon fra én avsender til mange mottaker. Telefon og brev, derimot, er én-til-én medier, og har vært brukt til samtale. De nye mediene som var preget av samtale og massemedium på en og samme tid tok også med seg et annet aspekt fra brev og telefon: Det var vanlige folk som snakket om personlige ting. Merkelappen «personlige medier» er kanskje en like god beskrivelse som «sosiale medier» og den antyder en sammenheng med tidligere tiders brev, dagbøker og fotoalbum.

Tidligere medier har vært ekslusive: Det har krevet store investeringer å starte en avis. For å drive kringkasting må du i tillegg ha konsesjon fra myndighetene. Det har vært en arena for profesjonelle journalister, programskapere, fotografer og redigerere, som har produsert nyheter etter journalistiske ideale og underholdning og kunst på avansert nivå. I de nye mediene kan hvem som helst slippe til, og de kan snakke om det som opptar dem. Det er i mange tilfeller det som er nærmest, deres egne liv, og det er et stoffområde som har hatt liten plass i profesjonelle medier.

Selv om delene var kjent, ble summen noe helt nytt. Vi fikk digitale plattfomer der hvem som helst kunne tillate seg å spre informasjon om det de hadde på hjertet, få reaksjoner fra andre, og etablere sine sosiale nettverk gjennom digital kommunikasjon. Dette fenomenet krevde et eget navn, og det ble sosiale medier. Vi medieforskere kan kanskje innvende at ikke navnet er så presist som vi kunne ønske oss, men det ser ut som vi må leve med det.